Et grensesprengende budskap.

Toril Karin FagerlandBroder Andreas som i sin tid grunnla Åpne Dører (Open Doors international) hadde en visjon om å bringe Guds ord gjennom jernteppet. Jernteppet refererte til kommunistiske stater i Europa kontrollert fra Sovjetunionen fra andre verdenskrig og frem til 1989. erfaring viser at kommunismen forkaster alt som smaker av religion. I Sovjet ble bibler konfiskert og brent, kirker ødelagt eller benyttet til alt annet enn gudshus. Broder Andreas hørte nødropet fra kristne som ble offer for denne behandlingen. I boken ”Med Guds ord gjennom jernteppet” fortelles hele den spennende historien. Selv jernteppet kunne ikke hindre Gud i å nå menneskenes hjerter.

Asia har sitt bambusteppe som parallell betegnelse på Kina med sine allierte på den ene siden og ikke-kommunistiske asiatiske stater på den andre siden. Myanmar var ett av disse. Dørene har vært stengt for alt tankegods utenfra. Inntil nylig. Selv om demokratiseringen tar tid og myndighetene insisterer på buddhismen som statsreligion, er dørene satt på gløtt for den frie tanken. Noe djerve og årvåkne kristne benytter seg av. To av dem er et brennende pastorpar i Myanmar. Foruten å holde syv gudstjenester i kirken hver eneste søndag, driver de et omfattende diakonalt arbeid. En pastorfrues ide om å dele ut julegaver til barn fra familier med trange kår er historien om hvordan et hundretalls gaver i løpet av få år er blitt til mange tusen. Julegaven inneholder mat for både kropp og sjel. Det er historien om hvordan ett menneskes visjon og tro fører til underfulle gaver fra land langt utenfor Myanmars grenser. Historien om hvordan Guds Ord mirakuløst finner vei gjennom bambusteppet og inn til de fordømte i fengslene og til det innerste av buddhismens hjerte. Fordi dørene er åpne. Vi er i en slags tidslomme. Mulighetenes tid.

Selv i verdens mest lukkede land (Nord-Korea) finner Guds ord veien gjennom bambusteppet. Bibelen sier at Guds veier er uransakelige. Hans vei inn til menneskehjertene gjennom bambusteppet, jernteppet og andre fysiske og psykologiske stengsler, er i sannhet uransakelige. Jeg er heldig å ha fått møte noen av menneskene som har fungert som redskaper for å bringe budskapet over synlige og usynlige grenser. Nylig møtte jeg en representant for Evangelisk Orientmisjon, som er med på helt konkret – og i overført betydning – å så  livgivende frø der det trengs mest og akkurat det skulle synes umulig. Et eksempel på at intet er umulig for Gud.

Ei venninne betegnet meg en gang som tøff. Ikke akkurat det som først faller meg inn dersom jeg skulle beskrive meg selv. Og slett ikke målt opp mot Herrens helter i misjonsorganisasjoner og undergrunnskirker verden over. Det fantastiske er at vi som ikke er blant de tøffeste ytre sett likevel kan bidra til at Ordet finner veien gjennom fengselsmurer og bambustepper, sprenger dører av bronse og slår i stykker bommer av jern. (Jes 45,2).

I dette øyeblikket fikk jeg i et ørlite glimt se deg og meg som del av et verdensomfattende arbeidslag. Der hver og en gjør sin lille del av oppgaven og gir stafettpinnen videre inntil arbeidet er fullført. Og jeg fylles av takknemlighet fordi jeg får lov til å være en del av dette. Bare ved å gi litt av min overflod til finansiering av bibler til unådde folkeslag  og tid i bønn. Frontarbeiderne som har sine ofte farefulle oppdrag bak bambusteppet eller i andre områder preget av uro og forfølgelse, trenger at forbederne våker og ber for og med dem. Bli med, du også!

Artikkelen er skrevet av Toril Karin Fagerland.
Trykt med tillatelse.

Bønnemner

Sider