Smaken av rettferd.

Toril Karin FagerlandMange av oss har nok opplevd å bli urettferdig behandlet. Jeg vokste opp i en søskenflokk på tre. Hver lørdag kl 17 var det å benke seg foran radioen for å høre barnetimen (vi hadde ikke TV), og da vanket det lørdagsgodt. Alle var vi like opptatt av at potetgullet var rettferdig fordelt. Vi pleide å holde skålene mot hverandre for å måle om de var nøyaktig like fulle. Dersom jeg hadde fått en ørliten tanke mindre enn søsknene mine, opplevdes det blodig urettferdig. Hvis jeg da fikk medhold i klagen og ble tilgodesett med noen potetgullflak ekstra, kom godfølelsen tilbake. Smaken av rettferdighet.

Rettferdig kaffe. I verden i dag har vi mange brødre og søstre som får utdelt mindre enn oss selv. Som daglig smaker urettferdigheten på kroppen. Vi som har vært heldige og fått mest, prøver å bøte på det med å kjøpe rettferdig kaffe. En kaffe som sikrer bonden sin rettmessige del av overskuddet i den lange kjeden fra produksjon til salg i butikken i Norge. Slik kaffe smaker ekstra godt. Smaken av rettferdighet.
Smak og se at Herren er god…

En av de få tingene jeg husker fra min konfirmasjonstid for 36 år siden, er denne setningen fra et bibelvers. Vi var på konfirmantweekend, og på kveldssamlingen lørdag var det undervisning. Denne kvelden hadde presten tatt med seg en appelsin. Han spurte om noen av oss kunne fortelle ham om appelsinen var god eller ikke bare ved å se på den. Vi ble svar skyldige. Om den er søt eller bitter, frisk og god eller emmen og dårlig, er jo umulig å si bare ved å se på den. Presten ble tvunget til å skrelle appelsinen for å finne ut av det. Han delte appelsinen slik at vi alle fikk en smakebit og konkluderte med at vi må skrelle appelsinen og smake på den før vi kan vite om den er god eller dårlig. Denne presten var en god pedagog som tok på alvor det faktum at vi lærer best ved å ta i bruk flere sanser samtidig. Estetikken i en knall oransje appelsin. Duften av sitrus som spredte seg i rommet da den ble skrelt. Bløtt fruktkjøtt mot fingertuppene. Smaken av det søte fruktkjøttet mot tunge og gane. Rikdommen i ordene som ble sagt gav mening. Alt dette ble en god illustrasjon på hvordan vi faktisk må åpne bibelen og lese Guds ord før vi kan si om det er godt for oss eller ikke.

Gjennom årene har jeg ofte tenkt på om forfulgte kristne kan bekrefte det at smaken av Herren er god? Når frukten av det å ta imot Jesus ofte er at de får kjenne alt annet enn godt på kroppen (og sinnet). Mange opplever begrensninger i bevegelsesfriheten. De blir avskåret fra å jobbe og tjene penger til livets opphold. Mange blir løyet på, beskyldt for blasfemi mot islam eller hinduisme. Eller de beskyldes for å ha begått forbrytelser de ikke har gjort. De blir slått, plaget og fengslet uten annen grunn enn nettopp det at de har våget å smake på Guds ord. I Iran ble nylig fire menn dømt til 80 piskeslag utført til offentlig beskuelse, fordi de hadde tatt imot nattverden (drukket blod).

Salmisten David konstaterer at Gud er god, etter å ha smakt ordet. Også forfulgte kristne sier med salmisten at de har smakt og sett at Herren er god. De vitner om å motta styrke og krefter til å utholde lidelsene. Mange forteller om indre fred midt i tumultene. Noen forteller om at de ser Herrens ansikt i sine overgriperes ansikt. Ubegripelig – og fantastisk. Man kan bli ydmyk av mindre.

Smaken av Herren er smaken av rettferdighet. Hans gave til oss er rettferdighet. En forunderlig rettferdighet. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Joh 3,16
Det er smaken av rettferdighet.

Smak og se at Herren er god, salig er den som søker tilflukt hos ham.
Salme 34,9.

Artikkelen er skrevet av Toril Karin Fagerland.
Trykt med tillatelse.

Bønnemner

Sider