Et lys for min sti

Jeg prøver å få meg noen joggeturer i løpet av uka, aller helst på dagtid, slik at jeg får lyset som en bonus. Men noen ganger rekker jeg ikke det. Vintermørket kommer raskere enn jeg liker nå i desember måned.

Forrige uke, før kulda kom, skulle jeg være flink å ta en ekstra lang tur. Klokka var blitt fire og mørket kom fort. Jeg valgte å ta på en hodelykt, selv om jeg jogget inn i lysløypa. Lyset fra de store lampene inni skogen gjorde jobben sin, men det jeg ikke hadde tenkt på var at mildværet og noe regn hadde gjort skiløypene til rene gjørmestier. Jeg husket dem fra i fjor med snø og silkespor, men nå var det bare mørk, nesten bunnløs gjørme noen steder. Det var faktisk så ille at jeg ble litt bekymret en stund. Jeg hadde ikke med mobil og ingen andre var inni skogen denne mørke desemberettermiddagen. Jeg så for meg at jeg kunne sette meg fast eller vrikke en ankel eller det som verre var, og ingen visste at jeg hadde tatt denne omveien.

Det splæsjet i joggeskoene. Søle og vann gjorde føttene kalde. Jeg måtte komme meg ut av den gjørma. Hodelykten ga meg stor hjelp. Den fokuserte, skarpe lysstrålen hjalp meg til å gå ut av det brede gjørmesporet og ned langs elva. Jeg kom på fast grunn og trasket innimellom busker og trær, klatret opp og ned på steiner. Ikke noen vei egentlig, men med lyset så klarte jeg å finne en sti borte fra den dypeste gjørma.

Jeg klarte ikke å la være å tenke på verset i salme 119. Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti. Lyset på hodet mitt viste meg en annen vei. Det var langt ifra så stort som lyktene i lysløypa. Men det var det lille skarpe lyset som viset meg en ny sti, når ”hovedveien” ble for gjørmete og uframkommelig. Det vil også Guds ord gjøre når veien vi går på akkurat nå blir for vanskelig og mørk.

post@livtilord.com