Fredagsbønn i Marokko

Det er fredag og det er litt etter middag. I verden rundt oss, er dette dagen for bønn. Været er varmt og solen står på sitt høyeste.Varmen gjør oss litt døsige,men vi har ting å utrette. En lett lunsj er en god ide dersom det er arbeid å få på ettermiddagen. Luften er tung og lyden av passerende trafikk og fuglesang fra trærne rundt oss kan høres godt i denne stille tiden på dagen.Fra en fjern moske høres en velkjent lyd ettrfulgt av lignende lyder fra moskeer i nærheten som begynner å fylles opp med menn og kvinner på vei til bønn. Den elektroniske messingen påkaller vår oppmerksomhet og forstyrrer konsentrasjonen.

 

Dette er ennå ikke det vanlige bønneropet. På fredager, før bønnen kaller, er vi omringet av  støyen fra de omliggende moskeene som en påminnelse om fredagsbønnen. Hver moske innleder en  respektfull pause før ordene fra Koranen lyder ut fra høytalerne. 'Det er ingen gud enn Gud, og Muhammed er hans profet " Etter dette er alt stille en stund  og vi kan igjen høre fuglesangen og summingen av trafikken utenfor. Etter en stund kringkastes imamenes taler som tar opp ukens viktigste nyheter, men nå i et mer dempet volum. Av og til er det greit å forstå arabisk såpass godt at en kan forstå hva som blir sagt. Av og til kan det være en ulempe.
 
 
Gjennom våren hadde det vært protestmarsjer mot arbeidsløshetog korrupsjon. Marokko er blitt sett på som et land med visse demokratiske rettigheter og har derfor ikke hatt samme behov for  oppstand  som tilfellet har vært i Egypt, Tunisia og spesielt Libya, Myndighetene har proklamert at landet er et trygt og lykkelig sted å bo og ønsker ikke den samme utviklingen som i andre arabiske regioner.
 
Disse påstandene fra makt- eliten farger den hverdagen marokkanere flest lever i. Nyhete som presenteres i aviser og på den offisielle TV-kanalen er forsiktig kontrollert. Målet er å hindre det marokkanske publikum til  altfor høyrøstede krav om endring.

Er dette nødvendigvis galt? Det ustabile Libya er neppe noe forbilde eller ønskedrøm for folk flest i Marokko.Selv revolusjonene i Egypt og Tunis  virker lite tillitsvekkende og troverdige.


Hva er Guds prioriteringer midt i alt kaoset som preger den arabiske verden? Har de endret seg eller har de alltid ligget fast ? Det ligger noen bemerkelsesverdige muligheter for evangeliets vekst på tross av omstendighetene i denne delen av verden. Selv om vi ikke ønsker  anarki, opptøyer, fulle fengsler og tortur kan likevel alt dette åpne opp hjertene til folk som lever uten håp og framtid. Guds løfter omfatter de arabiske nasjonene. La oss være i bønn om at Gud fortsetter å arbeide på  hjertene til våre søsken på det arabiske kontinent.