Frimodig tro

Barn er ganske gode på det å ikke gi seg så lett når det er noe de ønsker. Særdeles kreative og frimodige kan de være. Det er ikke alltid frimodighet er like sjarmerende. Noen ganger er den irriterende, men mange ganger er den rett og slett imponerende.

Bibelen har mange eksempler på frimodig og imponerende tro. Den norske kulturen har en tendens til å sette på plass de som stikker nesa for langt frem. Det ligger ganske dypt i oss dette at vi ikke skal være for frempå. Mon tro om det også preger vår tro og formidling av den? Så langt jeg kan se og lese Guds ord så er det ingen grunn til at vi ikke skal være frimodige i vår tro. Tvert om, Jesus oppmuntrer oss til mer frimodig tro. Vi har ikke fordi vi ikke ber, sier han.

Det er skikkelig oppmuntrende å lese om vennene til den lamme mannen og deres frimodige tro på vegne av sin venn. Det er godt, nok en gang, å lese om kvinnen som bare måtte røre ved Jesu kappe. Hun visste at et mirakel ville skje, om hun bare fikk røre ved mesteren selv. Hun tråkket nok over noen grenser på den tiden, men hennes desperasjon drev henne til stor frimodighet. Jeg blir så imponert, for det ville være så lett å lene seg tilbake å tenke, nei, køen er for lang, menneskemengden er for tett. Dette er ikke akseptert…. Men den frimodige troen finner en løsning. Den presser seg frem, og om nødvendig firer den en mann på båre ned gjennom et tak.

Jesus ble også imponert. Han roste frimodig tro ved flere anledninger. Jeg tror vi har mye å gå på her i vår kristne kulturtradisjon. Vi trenger frimodig tro i denne tid. Frimodige kristne som både våger, men som også kan svare for seg. Og frimodigheten må være basert på Guds ord og Hans vilje, ikke trangen til å skille seg ut. Visdom må også følge frimodigheten, da blir den sterk og tåler kritikk om den måtte komme.

post@livtilord.com