Islamister - hvorhen ?

Khalil al-Anani underviser i politikk i Midtøsten ved School of Government and International Affairs ved Durham University. I en artikkel i Egypt Independent gjør han opp status for de islamistiske strømningene i Egypt, to år etter revolusjonen. Stefanusalliansen gir her en oversatt og forkortet versjon av artikkelen.

Antall og mengde kan si en hel del om islamistenes status, to år etter revolusjonen som startet 25. januar 2011. Antallet islamistiske partier, enten de er registrert eller ikke, er totalt cirka 20. I tillegg kommer dusinvis av grupper, bevegelser og nettverk som fortsatt er uten noen organisatorisk struktur. Angivelig har revolusjonen fjernet de politiske og sikkerhetsmessige barrierer som hindret islamistene i mange år. Islamistiske ledere og ungdom har nå entret det politiske landskapet, etter at «den islamistiske scenen» lenge var dominert av Det muslimske brorskap på den ene siden og radikale bevegelser og jihad-grupper på den andre.

Men foruten det høye antallet, som sier mye om mangfoldet i det islamistiske landskapet, har jeg noen observasjoner som jeg ønsker å dele, når det gjelder statusen for islamistene to år etter revolusjonen.

Islamistene kan deles inn i tre blokker. Den første blokken er tradisjonelle islamister, som samler Det muslimske brorskap, Wasat-partiet og Jama'a al-Islamiya. Den andre blokken omfatter salafistene. Den tredje blokken vokser skremmende raskt: Salafist-jihadister. Kanskje en av de viktigste bemerkninger man kan gjøre om islamistene generelt, er deres tendens til å forlate religiøse aktiviteter til fordel for politikk; et jag mot politisering.

Forholdet mellom islamistiske partier og strømninger er preget av flytende grenser og stadig endring. Selv om forholdet dem imellom ofte ser ut til å være samarbeidsvillig, er det oftere konkurranse- og konfliktorientert. Dette viser, om noe, at politiske interesser, snarere enn ideologi, former islamistenes beslutninger.

Islamister, i alle ideologiske og teologiske avskygninger, er opptatt av å være engasjert der politikken utformes, snarere enn å stå utenfor det politiske spillet. Særlig sammenlignet med sine uorganiserte liberale og sekulære «kolleger».

Salafist-sjeikene (Dawah), som før har holdt seg langt unna politikken, er nå engasjert i politisk aktivitet.

De to siste årene har åpenbart kløften mellom islamistenes slagord og deres reelle politikk og plattform. Dette reflekterer islamistenes mangel på politisk erfaring.

De løse og tvetydige slagord som islamistene bruker, for eksempel talen om et «islamistisk prosjekt», en «islamistisk stat» og deres favorittmotto «islam er løsningen», har tapt seg og mistet mye av sin opprinnelige effekt.

Islamistenes politiske atferd preges av en tendens til å dominere og forsøke å få hegemoni – en defekt som er symptomatisk for deres manglende forståelse av sant demokrati. Også Brorskapet lider av denne defekten, vel så mye som de nye gruppene.

Det ser ut til at etterspørselen etter religion fortsatt bestemmer den islamistiske strømningens vekst og fall. Det religiøse markedet synes å blomstre i disse dager, men på bekostning av kvalitet. Hvis vi bruker den økonomiske teorien om tilbud og etterspørsel for å forklare islamistenes vekst og fall i Egypt, kan vi trygt si: Selv om det er høy etterspørsel etter religion, er også tilbudet stort. Det kan forklare hvorfor det reelle innholdet (kvaliteten) ofte er dårlig.

Til slutt: Til tross for alt snakket om islamisering, «brorskapsifisering» og «salafisering» ligger det strukturelle hindringer i veien for islamistenes forsøk på å dominere staten og samfunnet. Samtidig synes det å være svak motstand mot islamistenes forsøk på dominans.

Men: Islamistenes manglende løsninger på de grunnleggende økonomiske og sosiale problemer, vil stoppe islamiseringsprosessen i Egypt. Med andre ord vil islamistenes drøm om å feste sitt grep om myndigheter og samfunn ikke bli virkeliggjort, så lenge de fortsetter å produsere tomme slagord – og ikke klarer å vedta en politikk eller bygge en plattform som kan løse problemene til et uforsonlig folk.

Kilde: www.stefanusalliansen.no