Menneskets iboende verdighet

«Det som har en pris, kan erstattes med noe tilsvarende. Det som er hevet over enhver pris, har sin verdighet

», sa Immanuel Kant. Mange knytter verdighet til livskvalitet og hva som betyr noe for oss. Det kan være alt fra viktige relasjoner og materielle ting, til takknemlighet for god helse. I Menneskerettighetserklæringen står det: «... anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for all medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.» Det handler om verdighet og respekt.

Om vi skulle spørre noen om hva verdighet er, ville vi fått ulike svar. Tenåringsgutten ville kanskje si at det handler om å bestemme når han må være hjemme på kvelden. Rullestolbrukeren

ville svare at det handler om å kunne bevege seg uten andres hjelp. På sykehjemmet kunne svaret vært at det handler om å få smøre brødskiva selv. Det å bli møtt med respekt er enkelt og komplisert. Jeg er selv inspirert av å lese artikler av filosof Tore Frost, som alltid har vært opptatt av begrepet menneskets iboende verdighet.

Menneskerettighetene slår fast at vi som mennesker har verdighet. Frost sier videre at denne verdigheten har hvert enkelt menneske, uten unntak, fra livets definitive begynnelse til livets like definitive avslutning. Denne verdigheten kan ikke tapes uansett hvor hardt livet kan være eller om noen prøver å krenke den. Verken sykdom, lidelse, utviklingshemming eller en demensutvikling forårsaker tap av verdighet. Ingen kan ta vår iboende verdighet fra oss, men det fins eksempler der man prøver å krenke menneskers verdighet. Fins det mennesker med mangelfullt menneskeverd? I Danmark pågår diskusjonen om hvilke individer man skal sortere bort, på bakgrunn av at det nesten ikke fødes barn med Downs syndrom lenger. Kan vi snakke om å «krympe»

menneskers verdighet? Hvordan vi velger å håndtere det «uperfekte og ufullkomne» vil ha den aller største konsekvens for menneskesynet og de bærende verdiene i samfunnet i fremtiden. Når det går mot livets avslutning er tap av verdighet og selvstendighet hovedårsaker til at mennesker ønsker aktiv dødshjelp. Hvordan forholder vi oss til det? Alternativet er livshjelp der vi fokuserer på god lindrende behandling, og kompetanseheving i eldreomsorgen som igjen bidrar til å bekrefte menneskers verdighet. Stein Husebø har sagt det så bra: «For de fleste mennesker er egne og endres verdighet usynlig. Så lenge vi har den, forblir den ureflektert og språkløs. Det er først når livet blir marginalisert, når våre eller våre nærmestes basale forventninger ikke lenger er innenfor rekkevidde, at spørsmålene vedrørende verdighet invaderer våre liv.» Hva da med spørsmål som håp, helse, frihet til å velge, avmakt, ensomhet? Begrepet menneskets iboende verdighet er premissleverandør for begrepet menneskeverd. Ethvert menneske er unikt. Hvordan kan vi best bekrefte hverandres iboende verdighet?