Rop om Frihet

Det startet med Tunisia, et lite muslimsk land i Nord-Afrika, med en befolkning på litt over ti millioner, og spredte seg raskt til Egypt som den største og en av de eldste nasjoner i den arabisktalende verden. I februar 2011 hadde Hosni Mubarak, Egypts lengst utøvende leder siden Muhammad Ali tidlig i det 19. århundre, trappet ned etter nesten tretti år ved makten.Nyheter kom  om protester  fra Jemen på den arabiske halvøya, raskt etterfulgt av Libya og Syria. Etterhvert så det ut som om hver av de tjueen land, identifisert som den arabiske verden, hadde blitt berørt av denne turbulensen av folkelig motstand. Vesten så på, forvirret av omfanget som minnet mest om oppløsning av de kommunistiske regimene i 1980. Densamme lengsel etter frihet, rettferdighet og demokrati - mottoet til den nylig dannet Transitional Rådet for Den libyske republikk - har funnet uttrykk i stemmene til titusenvis av arabere over hele verden. Bare noen få land, som Jordan og Saudi-Arabia, har så vidt unngått store omveltninger, i hvert fall for øyeblikket, ved å ta rask politisk og økonomisk beslutning.

Men  problemene er fortsatt store og massene er involvert i en militær intervensjon i den arabiske verden, som  i dag, har ingen løsning på vold og drap. Israel er også spent og følger med  de sekulære statene og religiøse ekstremistene om de vil utnytte situasjonen.

Enhet og mangfold

Selv om landene i den arabiske verden vises forent i sitt ønske om større politisk frihet og økonomisk vekst, er det store forskjeller i forhold til geografi, befolkning og kultur. Grovt sett kan den arabiske verden identifiseres som bestående av tre store regioner - Midt-Østen og Levanten, Nord-Afrika og Gulf-landene på den arabiske halvøy. En kompleks historie så vel som økonomiske og kulturelle forskjeller i regionen gjør det vanskelig å generalisere om situasjonen. Det er nødvendig  å ta en nærmere undersøkelse på hvert område, slik at vi kan be mer effektivt og presist, i forhold til utviklingen av krisen.