Våre spaltister

Det er lett å streve med å være god nok for andre kanskje også for Gud? Noen ganger ser jeg for meg at Gud sitter å griner når Han ser ned på strevet vårt. Han, som elsker oss over alt, ser at vi ikke er glad i oss selv. Vi er ikke glade i Hans skaperverk. For Gud er vi gode nok i massevis. Han skapte deg akkurat sånn som du er fordi han ville ha deg sånn. Han er mektig stolt av deg. Gud har elsket oss fra begynnelsen av ”med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor lar jeg min miskunn mot deg vare ved” ( jer 31,3).

Hvis vi ønsker å bli kjent med andre mennesker må vi bruke tid sammen med dem. På den måten får vi venner. På den måten blir vi glad i andre. Da jeg møtte mannen min for første gang, syntes jeg han var så flott på alle måter. Gjennom en minnerik sommer kikket vi på hverandre, snakket sammen, og til slutt var vi på date. En gang, to ganger, tre ganger. Nå er jeg så uendelig glad i han, men for 5 år siden var han bare en høy mørk mann som jeg syntes var så flott.
 

Huset vi bor i nå er det tredje hjemmet vårt siden vi giftet oss. Det er ikke så verst på litt over fire år. Enda er vi ikke i mål. Vi leier huset der vi bor nå og er på jakt etter noe å kjøpe her i byen. Vi er ikke over gjennomsnittet glad i å flytte, det har bare ikke gått helt etter planen. Planen var å kjøpe hus da vi kom hit for to år siden, men det dukket ikke opp noe aktuelt. Så da havnet vi her.
 

Noe av det jeg ønsker å gi barna mine er troen på seg selv. Jeg vil at de skal føle seg unike, fantastiske og vakre. Helt spesielle og verdifulle. Akkurat slik som de er. Det er enklest å gi videre noe en har selv, så det er fint å ta et blikk på sitt eget selvbilde. Hvis jeg er full av misnøye med meg selv, vil de en dag merke min usikkerhet. De vil se min misfornøydhet. Høre mine klager. De vil lære. At mamma ikke føler seg vakker. Mamma skulle gjerne gått ned noen kilo. Mamma skulle ikke spist den sjokoladen. Mamma vil helst være som noen andre.

I dag sto jeg opp før resten av familien, og her sitter jeg alene ved kjøkkenbordet og kikker ut. Det har akkurat sluttet å regne. Asfalten er våt og verden lysegrønn. Dagen ligger ubrukt og venter på meg. Det er ikke alle morgener jeg gleder meg til resten av dagen. Noen dager vil jeg helst ligge under dyna mye lenger. Hvis jeg skal være helt ærlig, er i dag en slik dag. Jeg er trøtt, forkjølet og har mange kjedelige tanker i hodet. Men så kom jeg ned på kjøkkenet. Til stillheten og dagen som har våknet.

Jeg syntes det er fantastisk å tenke på at alle mennesker er forskjellige. Det er ikke to av oss som er like. Det er ikke en tilfeldighet. Det er ingen av oss som er en tilfeldighet. Hver eneste av oss er skapt akkurat slik vi er fordi Gud ville det. Det er i alle fall fantastisk å tenke på. Gud er en kreativ Gud, og han fryder seg over å skape. Han tenker på hva han trenger i sitt rike, i sin store plan, og så skaper han en vidunderlig, komplett liten skapning i sitt bilde. Et nytt lite menneske, som han jubler over.

Det var en gang en liten gutt. Han var ute blant veldig mange mennesker. Mange tusen. Han hadde fått en matpakke av mammaen sin. Han tviholdt på den pent innpakkede maten. Mammaen hans hadde sagt han måtte ta godt vare på den. Selv om dagen var lang og varm, så kjedet den lille gutten seg ikke. Han syntes det var så spennende å høre på mannen som snakket. Alle var kommet for å høre på denne mannen som pappaen kalte Jesus. Jesus kunne gjøre syke friske igjen. Han var alltid så glad, og sa så mye fint. Han hadde alltid tid til slike mennesker som guttens familie.

Jeg har akkurat lest med eldstegutt på to år. Han elsker de gamle Jesusbøkene fra min barndom. I dag har vi lest om kameratene som heiste vennen sin ned gjennom taket til Jesus, og Jarius som løp til Jesus da datteren var så syk.

På soverommet vårt henger bilder fra bryllupsreisen vår. Det er vi to på en strand i Danmark. Bildene er valgt ut fordi de er så gode minner. Det var ikke en planlagt strandtur på en kjent strand. Det var noen timer på en litt steinete, bortgjemt strand som vi ikke hadde regnet med. Vi måtte nemlig vente på at hotellrommet vårt skulle bli klart. Vi vasset, samlet stein og slappet av. Det var noen verdifulle, stille timer blant sol og hav.