Våre spaltister

For tiden jobber jeg med et nytt bokprosjekt. Det er en barnebok for litt eldre barn: 10-13 år. Boken heter foreløpig: Løvenes fjell, og er en dokumentarisk bok med småstykker fra egne opplevelser fra turen til et av verdens fattigste land. På turen traff jeg 12 barn på barnehjemmet My Home. Jeg dro på oppdagelsesferd på verdens vakreste strand, besøkte en kirke med blikktak, spise mango og laget party med barna på My Home.

Her er et av stykkene som kommer i boken.

Stappfulle kirker

Jeg så ei lita jente på 4-5 år som gikk tur med moren sin. Hun pekte på alt hun så. Se, mamma, se. Så nysgjerrig og tilstede. Jeg så en liten gutt som kikket på kunst. Han var så interessert, så nysgjerrig. Kanskje blir han selv en kunstner en dag.

Noen ganger blir man utfordret på de merkeligste måter. Jeg skulle innom butikken for å kjøpe dadler her en dag. Jeg skulle lage en kakebunn hvor dadler var en av ingrediensene. Jeg var veldig fornøyd da jeg fant dette i grøntavdelingen. Ferskvare er jo det absolutt beste. Men så stoppet jeg plutselig å plukke da jeg så plakaten over daddelkorgen. DADLER fra Palestina.

I kirken forrige søndag kom mannen min i snakk med en annen mann som var ny i menigheten vår. De snakket om mange ting, blant annet om den store konferansen i regi av GOD TV her i fylket. Mannen min fortalte at vi hadde tenkt oss dit på konsert med hele familien. Det hadde denne mannen også lyst til, men han hadde ikke bil og kjente heller ingen som skulle dit. Da svarte mannen min raskt: Du kan sitte på med oss, vi har et sete ledig. Vi har nemlig en syvseter Caravelle i familien vår, og vi tar opp seks av setene når vi er på tur.

Mannen min var en liten tur tilbake til hjembygda si for noen dager siden. En liten plass på vestlandet med drøye 2000 innbyggere. Men det lille kommunesenteret er godt kjent, tross sine få innbyggere. Blant annet er plassen kjent for å huse verdens største produsent av vinsjer.

Noen ganger har du ikke mer å gi, du har ikke flere ideer, du orker ikke å være kreativ, du vil bare hvile. Akkurat nå har jeg det litt slik, og jeg kjente at jeg egentlig ikke hadde noe å skrive om, denne siste dagen i denne uken. Men så føler du at du bare må prestere noe, du må gjøre noe.

Poden på 15 år skulle vaske klær her en dag. Han er flink, har lært hvordan man gjør det. Han sorterer riktig og vet temperatur og alt. Jeg holdt på med noe i vaskekjelleren mens han skulle vaske klær denne dagen, og derfor så jeg at han puttet såpen i maskinen på en annen måte enn jeg pleier. Jeg legger bare såpen rett inn i trommelen, direkte på klærne, mens han la det i såpeskuffen, som jo egentlig er riktig. Jeg tar en snarvei og synes det er enklere. Jeg tipset ham om det, men da fikk jeg klart svar: Sånn gjør pappa det!  

Her i huset er det fra tid til annen noen som gruer seg. For tannlegen, sprøyten, nye omgivelser, nye utfordringer. Vi kjenner det igjen noen og enhver. Å grue seg handler jo om frykt og dessverre er denne frykten til tider kveldende i våre liv.

Kjært barn har mange navn heter det. Om du ikke har mange navn registret i folkeregisteret så har du kanskje blitt kalt for noe annet enn det navnet du er registrert med, et kallenavn, eller et kosenavn. Vi kan ha behov for å beskrive et menneske med mer enn ett navn. Spesielt de vi er glad i og som står oss nær.

Noen har også mange navn i folkeregisteret, og disse navnene kan si noe om din historie, din arv og dine slektninger. Navnet i seg selv har også en betydning. Det kan skildre deg eller din personlighet og du fikk det fordi noen syntes det passet til deg.